Post by kristoffer on Apr 4, 2014 17:13:18 GMT
Det som skulle bli en lokal tur på hanget, endte med personlig ut/retur rekord med Ulven som base.
Det var sesongens andre tur i 2014 og meg og Jon Erik ankom Ulven noe pessimistiske til været.
Etter en klar og fin morgen, hadde det nemlig skyet til slik at alt håp om termikk var ute.
Meteorologene hadde meldt veldig svak vind på bakken, og det var ingen antydninger til at det var noe særlig bevegelser i luften.
Siden vi var flykåte (dette ble OAKs andre seilflytur 2014) som bare juling, bestemte vi oss allikevel for å gi det et forsøk. Om ikke annet bare for å skli en tur.
Discus og Duo Discus ble gjort klar, men siden Jo Inge ble forhindret av en travel dag på jobben lot vi en-seteren stå på bakken og dyttet Duo Discusen til enden av 05.
Allerede i slepet ble det klart for oss hvor feil værmeldingene hadde tatt. Det ristet og knirket i vingene på "daskeren" og hvitt skum toppet bølgene på fjorden.
Vi var ikke lengre bekymret for om det var hang eller ei, men vi ante fortsatt ikke hva som var i vente. Vi løste ut på enden av Møsnuken og østavinden gav oss 1m/s stig.
Etter en motorsjekk, begynte vi å sjekke ut hanget på Svinningen. Med østlig vind blir det litt skrått på og stiget var ikke fantastisk, men vi bestemte oss for å fortsette mot Gulfjellet for å se hvordan vinden virket der borte. Vi ankom Gulfjellet i ca 700m høyde og ble først møtt av mye synk på sørøst-kanten. Samnagerfjorden var hvit av skum og vinden dro åpenbart kraftig fra Tysse mot Gullbotn. Nervøse og nysgjerrige fortsatte vi bortover kanten til Gullfjellet. På nordenden var stiget et faktum og kort tid senere spurte jeg om FL95 i Gullfjellet Glider Area. Vi fikk FL90 og ble kjempefornøyd med dette. Vi satt i cockpit og var helt i sjokk over situasjonen. Vi var ikke lenger i skliturmodus, men i eventyrmodus. Å få servert slike forhold på årets første/andre tur byr på et kick og en glede som er helt ubeskrivelig. Over Vaksdal så vi lenticularisskyer. Grunnet Duo Discusens transponder kunne jeg kalle opp Flesland og ba om en VFR klarering i Vaksdal-området og fikk igjen positivt svar med FL90 som tak. Kort tid senere lå vi å cruiset nordover langs gater med lenticularis. Da vi kom til Modalen begynte det store spørsmålet å gnage i cockpit: "Skal vi krysse Sognefjorden?"
Det er mye som går gjennom hodet når man stiller seg et slikt spørsmål. For å nevne noen faktorer:
-Mye lengre hentedistanse ved utelanding
-Dårlig kjennskap til terreng, navigasjon tar mer "plass"
-Høydetap ved kryssing av fjord
-Andre værforhold / råere terreng
Men akkurat denne dagen, lå vi på FL90 og cruiset i bølgegater. Gatene fortsatte over fjorden, men lenticularisen var mindre og mer udefinert. På tross av stor pessimisme til været før turen hadde Jon Erik nappet med seg Oudien sin i flyet. Jeg hadde kart og Duo Discusen hadde en fungerende GPSnav, så navigasjonsmessig var vi rimelig godt skodd. Vår eventyrlyst var større en frykten for en lang utelandingshenting. Vi bestemte oss for å gi det et forsøk. Etter å ha etablert kontakt med AFIS på Sogndal var vi i gang. Bølgene bar og det tok ikke lang tid før vi hadde kursen mot Høyanger NV for Haukåsen. Vi nådde etterhvert FL115 og fortsatte nordover i fint driv. Da vi passerte Bringeland begynte gikk vi å gå tom for lenticularis skyer. Videre nordover lå skyer som minnet om helt ordinære cumulusskyer, samt små rotete dotter. Som skyene røpet ble det en endring i været her. I stede for en fast strøm av bølger, fløy vi i et noe mer rotete og udefinert stig som kunne minne om kraftige rotorer. Selv om det ristet mer, påvirket ikke dette farten noe særlig. Vi kunne fly relativt raskt og fortsatt holde høyden mens vi fortsatte nordover. I det vi passerte Myklebustdalen ved Jostedalsbreen ble det helt blått, men bølgen bar videre. Vi bestemte oss for å snu ved Innvik på høyde med Sandane i Nordfjord i frykt for at tilbaketuren kan by på utfordringer og med tanke på at solnedgangen bare var få timer unna. Men hjemturen gikk overraskende greit, og med litt medvind uhyre fort! Det er ikke ofte man får OLC hastighet på 100km/t på en strekktur i "turmodus" på vestlandet! Ved målpassering og landing på Ulven var vi fortsatt litt i sjokk over hva vi nettopp hadde opplevd. Naturkrefter og en utsikt uten like, vår lengste tur nordover fra Ulven noen sinne, høyt og fort! Og alt dette i mars måned, på start nr 2 for Os Aero Klubb. Et kick uten like som gav mersmak og motivasjon! Forhåpentligvis tar det vekk de verste abstinensene frem til påske også. :-)
Loggfil fra flyturen ligger på OLC.
Og flere bilder kan sees HER.
Det var sesongens andre tur i 2014 og meg og Jon Erik ankom Ulven noe pessimistiske til været.
Etter en klar og fin morgen, hadde det nemlig skyet til slik at alt håp om termikk var ute.
Meteorologene hadde meldt veldig svak vind på bakken, og det var ingen antydninger til at det var noe særlig bevegelser i luften.
Siden vi var flykåte (dette ble OAKs andre seilflytur 2014) som bare juling, bestemte vi oss allikevel for å gi det et forsøk. Om ikke annet bare for å skli en tur.
Discus og Duo Discus ble gjort klar, men siden Jo Inge ble forhindret av en travel dag på jobben lot vi en-seteren stå på bakken og dyttet Duo Discusen til enden av 05.
Allerede i slepet ble det klart for oss hvor feil værmeldingene hadde tatt. Det ristet og knirket i vingene på "daskeren" og hvitt skum toppet bølgene på fjorden.
Vi var ikke lengre bekymret for om det var hang eller ei, men vi ante fortsatt ikke hva som var i vente. Vi løste ut på enden av Møsnuken og østavinden gav oss 1m/s stig.
Etter en motorsjekk, begynte vi å sjekke ut hanget på Svinningen. Med østlig vind blir det litt skrått på og stiget var ikke fantastisk, men vi bestemte oss for å fortsette mot Gulfjellet for å se hvordan vinden virket der borte. Vi ankom Gulfjellet i ca 700m høyde og ble først møtt av mye synk på sørøst-kanten. Samnagerfjorden var hvit av skum og vinden dro åpenbart kraftig fra Tysse mot Gullbotn. Nervøse og nysgjerrige fortsatte vi bortover kanten til Gullfjellet. På nordenden var stiget et faktum og kort tid senere spurte jeg om FL95 i Gullfjellet Glider Area. Vi fikk FL90 og ble kjempefornøyd med dette. Vi satt i cockpit og var helt i sjokk over situasjonen. Vi var ikke lenger i skliturmodus, men i eventyrmodus. Å få servert slike forhold på årets første/andre tur byr på et kick og en glede som er helt ubeskrivelig. Over Vaksdal så vi lenticularisskyer. Grunnet Duo Discusens transponder kunne jeg kalle opp Flesland og ba om en VFR klarering i Vaksdal-området og fikk igjen positivt svar med FL90 som tak. Kort tid senere lå vi å cruiset nordover langs gater med lenticularis. Da vi kom til Modalen begynte det store spørsmålet å gnage i cockpit: "Skal vi krysse Sognefjorden?"
Det er mye som går gjennom hodet når man stiller seg et slikt spørsmål. For å nevne noen faktorer:
-Mye lengre hentedistanse ved utelanding
-Dårlig kjennskap til terreng, navigasjon tar mer "plass"
-Høydetap ved kryssing av fjord
-Andre værforhold / råere terreng
Men akkurat denne dagen, lå vi på FL90 og cruiset i bølgegater. Gatene fortsatte over fjorden, men lenticularisen var mindre og mer udefinert. På tross av stor pessimisme til været før turen hadde Jon Erik nappet med seg Oudien sin i flyet. Jeg hadde kart og Duo Discusen hadde en fungerende GPSnav, så navigasjonsmessig var vi rimelig godt skodd. Vår eventyrlyst var større en frykten for en lang utelandingshenting. Vi bestemte oss for å gi det et forsøk. Etter å ha etablert kontakt med AFIS på Sogndal var vi i gang. Bølgene bar og det tok ikke lang tid før vi hadde kursen mot Høyanger NV for Haukåsen. Vi nådde etterhvert FL115 og fortsatte nordover i fint driv. Da vi passerte Bringeland begynte gikk vi å gå tom for lenticularis skyer. Videre nordover lå skyer som minnet om helt ordinære cumulusskyer, samt små rotete dotter. Som skyene røpet ble det en endring i været her. I stede for en fast strøm av bølger, fløy vi i et noe mer rotete og udefinert stig som kunne minne om kraftige rotorer. Selv om det ristet mer, påvirket ikke dette farten noe særlig. Vi kunne fly relativt raskt og fortsatt holde høyden mens vi fortsatte nordover. I det vi passerte Myklebustdalen ved Jostedalsbreen ble det helt blått, men bølgen bar videre. Vi bestemte oss for å snu ved Innvik på høyde med Sandane i Nordfjord i frykt for at tilbaketuren kan by på utfordringer og med tanke på at solnedgangen bare var få timer unna. Men hjemturen gikk overraskende greit, og med litt medvind uhyre fort! Det er ikke ofte man får OLC hastighet på 100km/t på en strekktur i "turmodus" på vestlandet! Ved målpassering og landing på Ulven var vi fortsatt litt i sjokk over hva vi nettopp hadde opplevd. Naturkrefter og en utsikt uten like, vår lengste tur nordover fra Ulven noen sinne, høyt og fort! Og alt dette i mars måned, på start nr 2 for Os Aero Klubb. Et kick uten like som gav mersmak og motivasjon! Forhåpentligvis tar det vekk de verste abstinensene frem til påske også. :-)
Loggfil fra flyturen ligger på OLC.
Og flere bilder kan sees HER.